Vikinglivet som legemiddel mot ensomhet

Jeg tenker ofte på hvor lite ensomhet egentlig passet inn i vikingenes verden. Livet var hardt, kaldt og ofte kort — men ingen klarte seg alene. Et gårdsbruk trengte naboer for å overleve vinteren. Et skip trengte et mannskap som stolte blindt på hverandre i storm. En smed var ingenting uten noen som kjøpte sverdet hans, og kjøpmannen var ingenting uten noen som ventet på varene hans ved neste handelsplass. Hele samfunnet var bygget som et nettverk av gjensidig avhengighet, og i det nettverket fantes det en plass til nesten enhver type menneske.

Jeg tenker også på kroppen deres, like mye som rollene deres. En smed sto bøyd over essen i timevis, og armene hans husket formen på hvert sverd lenge etter at ilden var sluknet. En kriger kjente vekten av skjoldet i skulderen før han i det hele tatt rakk å tenke på kamp. En bonde bar jorden i hendene sine, bokstavelig talt, år etter år. Kroppen var der all mening til slutt måtte leve, fordi ord og avtaler forsvant fortere enn det kroppen husket. Et løfte ble beseglet med et håndtrykk, et vennskap ble bekreftet gjennom delt arbeid, en families ære ble båret i hvordan noen sto og beveget seg blant andre. Tilhørighet var aldri bare en tanke. Den var noe du kjente i musklene dine.

Det er dette jeg savner mest når jeg ser på hvordan vi lever i dag. Vi har aldri hatt flere forbindelser på skjermen og færre hender å ta i når noe går galt. Ensomheten som brer seg nå, rammer langt flere enn dem som bor alene — den rammer også mennesker midt i et fullt liv, med jobb og familie, fordi selve følelsen av å høre til et fellesskap med en felles oppgave er blitt sjelden. Vi bruker kroppen mindre enn noen gang i selve møtet med andre mennesker, og kanskje er det derfor så mange kjenner seg usett, selv når kalenderen er full.

Vikingtiden tilbyr noe jeg tror vi lengter etter uten helt å vite det: en rolle å fylle. Du kunne høre til uten å være kriger. Du kunne være håndverkeren som smidde kniven alle i bygda kom til, kjøpmannen som bandt sammen fjerne steder gjennom handel, bonden som holdt gården i drift gjennom generasjoner, eller sagnfortelleren som holdt fellesskapets minne levende rundt bålet. Alle disse rollene krevde andre mennesker for å gi mening, og alle disse rollene ble øvd inn gjennom kroppen, langt mer enn gjennom tanken alene. Hver og en av dem levde kun i fellesskap med de andre.

Når jeg lager og finner frem gjenstandene vi selger hos Friheim Origins — sverd, økser, runesett — tenker jeg sjelden på dem som pynt. Jeg tenker på dem som påminnelser om denne typen tilhørighet. Et sverd var alltid mer enn et våpen — det var ofte en arv, et håndverk som gikk mellom slektsledd, et bevis på et bånd mellom smed og kriger. Et runesett var et språk som bandt folk sammen på tvers av lange avstander, lenge før det fantes noen annen måte å nå noen på. Å holde et sverd fra Friheim Origins i hånden i dag er en fysisk påminnelse, mer enn en symbolsk en — vekten av bladet, kulden av metallet, grepet som finner plassen sin i håndflaten, alt dette kobler kroppen din til en lang rekke hender som har holdt lignende gjenstander i tusen år. Mening sitter der like mye som i historien bak gjenstanden.

Jeg håper de som finner veien til Friheim Origins, finner mer enn et produkt. Jeg håper de finner en påminnelse om at det fortsatt finnes plass til krigeren, kjøpmannen og håndverkeren i oss alle, og at fellesskapet rundt disse rollene er like mye tilgjengelig i dag som det var da de første skipene satte ut fra fjordene — tilgjengelig gjennom kroppen, langt mer enn gjennom minnet om en svunnen tid.